En liten historie om en ting som har for meg vært både sorg og glede. Jeg har to gutter som er nå 8 år, og 4 år. Ingen av disse har jeg kunnet amme. Når jeg nå fikk barn nr. 3, lille Ida nevnte de at kanskje guttene hadde kort tungebånd. Jeg var spent på om jeg kunne amme Ida når hun kom til verden.... Det viste seg at jeg kunne. Til stor glede, for dette var ikke ventet, men hun satt fast i puppen fra første stund. Men historien stopper ikke der... Lille Ida er til tirsdagen 5 mnd, og det har ikke gått smertefritt med amming frem til idag... En stund sovnet hun bare, og jeg startet nesten med flasken, men etter en oppmuntring fra ei venninne la jeg hun til puppen igjen. Og det gikk kjempebra! Hun la bra på seg, og jeg begynte å slappe av. Hun brukte puppen mye til kos fortsatt, men det virket som hun fikk i seg nok. Noen ganger, spesielt på kvelden, ga vi hun litt flaske etter puppen.
Nesten nøyaktig da Ida var 4 mnd, fikk jeg brystbetennelse:( Trodde ikke jeg var disponert for det, men litt trekk på brystet - så var det gjort... Legen sa også at han trodde den ene ikke var så lett for Ida og drive frem melken i, derfor hadde hun favorisert den andre. Den hun slet med, var den jeg fikk betennelse i...
Fra den dagen bestemte jeg meg for at Ida skulle begynne med flaske, men skulle gi henne nattmåltidet selv, så lenge det var melk igjen. Som sagt, så er Ida straks 5 mnd, og jeg har fortsatt melk. Jeg gir henne fortsatt melk selv på natten, samt en gang på dagen som regel. Men snart er det nok stopp...jeg vil ha kroppen min tilbake...og etterhvert skal hun jo ikke ha mat på natten.
Det er vemodig og slutte ammingen....måtte ta ett bilde av Ida idag ved brystet.
Dette er ett veldig personlig innlegg, men en blogg er en blogg:) Og jeg er ikke så privat av meg egentlig:).
Jeg er veldig, veldig stolt av å ha kunne amme Ida så lenge! Tenk, 5 mnd lenger enn jeg faktisk hadde drømt om!
Og det blir veldig, veldig vemodig og trist og gi seg helt..... Men slik er det nå engang...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar