Den følelsen av å se barnet sitt ligge på bakken, med krage rundt nakken, sår overalt. Sykkelen som ligger i grøfta....sinnet på en bilfører som ikke ser seg for, samtidig en liten empati fordi han "skulle nok bare", og var ikke helt tilstedeværende bak rattet. Men det er min gutt som ligger på bakken...min gutt som har vondt....min gutt som kan ha resten av sitt liv ødelagt. Og MIN gutt, han sykler alltid forsvarlig, ser seg alltid for og bruker alltid hjelm! Sinnet over høyst lite prioritert utvidelse av sykkelsti. Men aller mest, den store frykten på hvordan dette skal gå....
Og se min tapre gutt bli kjørt i ambulanse, takknemligheten av å at jeg rakk å være med selv, for å holde han i hånden. Stryke han over håret, og tørke tårer. Frustrasjonen over ikke og kunne ta bort smertene hans, beskytte han for alle farer...
Utillstrekkeligheten ved og ikke kunne gjøre noe, når alle legene sjekker han. Beundringen av å se hvor flinke leger og sykepleiere er... Den grusomme ventingen....tårene mine...mammafølelsen. Vil bare skru tiden tilbake...tenk om jeg hadde sagt nei til at han kunne sykle til til kameraten, eller ikke og ha sendt den meldingen om at han måtte komme hjem til middagen.
Frykten for indre blødninger, skader i hode, nakke og rygg. Lettelsen av at denne frykten var ubetinget... All ventingen..alle tårene...alle tankene...tankene på de hjemme som lurer på hvordan det går...savnet til lillebror og lillesøster, som begge var redde for at storebror skulle dø...
Den store lettelsen over at det ser ut som det kun er overfladiske skrubbsår, samt ett kne som har fått hard medfart... Igjen frykten da man ser at det kanskje kan være indre blødninger i bryst....og igjen lettelse da dette blir utelukket ( og tankene i bakgrunnen fordi dette faktisk var noe man finner ved en tilfeldighet som må sjekkes ved en senere annledning som man bare må føye vekk...).
Lykke av å se sin største sønn få sove, kjærligheten er enorm. Tanken på at jeg faktisk på dette tidspunktet kunne ha mistet han...knust fordi jeg kunne hatt ett barn mindre...
Lykken av å se han sitte ved siden av meg her , sjekke ipaden sin. Smerter er det der, men det kunne vært så utrolig mye værre! Jeg har fått beholde min sønn, kun med skader som blir helt bra igjen. Tankevekkeren ved å være tilstedeværende ved rattet.
Takknemligheten for at det denne gangen, heldigvis gikk utrolig bra...
Posted with Blogsy
Gys og gru.....enhver mors skræk er at der skal ske noget med sine børn...
SvarSlettHeldigvis gik det bra, men kan levende forestille mig hvor forfærdeligt det har været for jer alle.
Klem fra Danmark
Hyggelig med klem fra danmark:)
SlettTakk Jane. Ja, det var det verste jeg har opplevd, den frykten man får når barna sine opplever slikt, er helt ubeskrivelig.
Så forferdelig jævlig, og samtidig så utrolig fint at det gikk så bra!
SvarSlettJa, jævlig er det rette ordet for dette. Vi er overlykkelige for at det gikk så bra :)!
SlettDear Lena, i used Google translator to read your post. I hope I understood everything correctly. I am so glad that your baby only had minor injuries. What a terrible thing to happen. I can only imagine how scared you must of felt and relived to hear you son is doing ok. I wish him a quick recovery physically and mentally as well from the emotional stress of the accident. Hug him tight :))
SvarSlettI am sending many positive thoughts and wishes your way :))
Hugs,
Diana
Thank you Diana!
SlettIt means a lot that you took the bother to translate, and wrote you post.
Thanks for posotive thoughts and wishes.
We are sooooo happy that we where this lucky this time!
We are going to take an MR of his knee, but that's the only bodypart that are really hurt. Rest is scratches of skin, and they will heal in no time:)
Jeg vet akkurat hvordan du har /har hatt det, Lena. Minstemann hadde en stygg fallulykke i februar, og jeg husker ambulansetur, alle de alvorlige hvite frakkene som møtte oss, som undersøkte hele den lille kroppen innvendig og utvendig, to redde øyne som ikke klarte å gjøre seg forstått pga skader i munnen, den evinnelige ventetiden, den redde storebroren hjemme som var vitne til ulykken, den totale lammelsen i kroppen for å stålsette seg for verst mulig scenario, den hjelpeløsheten man føler fordi man ikke kan gjøre noe som helst for å ta bort det vonde fra den redde kroppen, lettelsen og takknemligheten når det viser seg at tross alt har dette utrolig nok gått bra. Man lever i bomull en stund etterpå. Godt å høre at det gikk bra. Stor klem til deg <3
SvarSlettJa, bomull er det rette ordet... Selv om alt heldigvis gikk forholdsvis bra, sliter jeg virkelig med selve opplevelsen... Jeg formelig kan kjenne bilen treffe gutten min selv...hele tiden. Og alt som skjedde fra jeg så han flrste gang rett etter ulykken....jeg gjenopplever det hele tiden, og gråter veldig ofte. Enda det gikk bra, er det altfor mye følelser rundt dette...men det er vel lov å ha litt følelser...
SlettJa, kjenner igjen det med gjenopplevingen, ja. Selv etter alle disse månedene kjenner jeg innimellom det ekle suget i hele kroppen. Bare grin, Lena. Det er lov det. En sånn opplevelse setter virkelig støkk i en, og man skjønner at det er en tynn tråd mellom liv og død noen ganger. Det blir så mange følelser å forholde seg til samtidig, så det er ikke noe rart at følelsene er på utsiden en stund fremover nå. Stor klem til deg og dine <3
SlettHuff, får klump i halsen og tårene er ikke langt vekke av slik lesing. Så utrolig bra at det gikk godt med sønnen din. Alle foreldres mareritt :(
SvarSlettHuff, fikk vondt i magen da jeg så overskrifta..
SvarSlettMen så utrolig bra at alt gikk bra med gutten din!
Åhh - fikk helt vondt i magen av å lese tankene dine. For noen tøffe dager dere må ha hatt! Håper gutten din blir bedre snart. masse masse lykke til!
SvarSlettGodt å høre at det gikk bra tross alt! Stor klem til deg og dine, håper han kommer seg raskt.
SvarSlett