Fødselsrapport
Selv om fødselen av Ida ble alt annet enn jeg hadde tenkt meg, kom jeg meg utrolig fort etterpå, og vi reiste hjem etter 6 timer.
Jeg ville være sammen med pappan på natta julaften, og følte at det vi hadde vært igjennom noen timer før var så sterkt både positivt og skremmende at jeg tror ikke jeg hadde klart meg uten han den natta.
Dessuten var ønske mitt å komme hjem tidlig.
Får begynne fra begynnelsen da...klokka 08:30 lillejulaften gikk vannet mitt. Siden hodet ikke var festet,kom det i strie strømmer, og bare rant og rant.... Ringte til føden, og pappan til guttene mine, for han skulle ha de ved fødsel.
Ringte til Martin, og han reiste hjem igjen fra jobb, og vi reiste inn til sjekk.
Alt så bra ut med både Ida og meg, så vi ble sent hjem igjen, med beskjed om å hvile og måletempen min på kvelden.Hodet til Ida var blitt festet ved vannavgangen. Så komme inn igjen dagen etterpå til sjekk og eventuell igangssetting.
Så reiste vi hjem for å vente på rier...
Leide oss to filmer, og bestilte oss junkfood for å få tiden til å gå...00:30 var vi vel i seng. 02:35 måtte jeg vekke Martin og fortalte at nå hadde jeg to rier på 10 min. Siden dette var første gang for han, ville jeg at han skulle få bestemme når vi skulle reise inn til sykehuset, istedenfor at jeg bare skulle ta imellom at jeg ville være hjemme så lenge som mulig.
Snøen kom i store mengder, og vi kjørte forsiktig. På veien måtte vi stoppe midt på E18 for å kaste opp....
Ca. 04:00 var vi på sykehuset.
Fikk føderom med en gang. Men måtte bytte fordi det var så mye fødsler på den tiden, så vi ble henvist til ett venterom imens. Ble sjekket, hadde knappe 2 cm og skjedde vel ikke så mye....
Jordmor sa jeg kunne bli satt igang på drypp ved 9-tiden etter legevisitten..
Tiden gikk, og legen hadde nok å gjøre...
Til slutt sa jordmor at hun ringte til legen for å få klarsignal til å sette drypp, dette gikk for sent med samme "tempo"...Ca. kl 12.00 fikk jeg endelig drypp...endelig trodde jeg. Hadde jeg vist hvor vonde riene blir ved igangssetting....wow.
Jeg spurte om hva jeg kunne få av smertestillende. Og jordmor annbefalte lystgass.
Jeg har alltid vært skeptisk til det, men ville gi det en sjans.
Men kunne ikke få lystgass før ved 3-5 cm åpning.
Jeg var fortsatt ved start av drypp knappe 2 cm....seriøst....
Ca kl 13:00 etter sinnsyke rier nesten uten pauser mellom så fant jeg min nye bestevenn lystgassen, for en opplevelse! Jeg hadde tidenes fyll! hehe.
Men dryppet ble satt opp og riene sykt vonde! Kunne seriøst "høre" jeg åpne meg! Men lystgassen hjalp med masse!! Hadde ikke klart disse riene uten den.
Jeg har født 2 ganger før uten annet enn akupunktur, men dette var ILLE i forhold. Hadde dette vært første fødsel, hadde jeg aldri gjort det igjen!
Husker ikke helt når i forløpet, men Ida fikk elektrode på hodet istedenfor registrering på magen min.
Ved 5 cm åpning ble det litt kaos...da lurte jordmor på "hva hun kjente" Da begynte jeg å bli redd....Hun måtte hente en lege for å få hjelp. Han sjekket meg.
skjedde mye åpning under hans undersøkelse. De snakket sammen. "Det er ikke sete...kan det være nese..arm?" Inn kom en annen lege, enn av de "gamle", han var også inne å kjente og var ikke helt sikker på hva han kjente. De ble til slutt enige om at det måtte være en nese.
Han kom til hodeenden min og sa at det kanskje måtte bli keisersnitt, fordi Ida ikke kom helt som hun skulle.. Jeg ble sykt redd!
Jeg gråt og skrek og lurte på om Ida hadde det bra. Jeg klarte rett og slett ikke kontrollere meg og kroppen min lenger, var så redd for Ida! Martin var helt eksepsjonell, han var sinnsykt redd selv, og så hvor vondt jeg hadde det. Prøvde å roe meg ned så godt han kunne. Mens han innvendig ble veldig redd, noe han ikke viste meg.Han hørte den "gamle" legen sa "Enten så går det, eller så går det ikke". Da ble han ivertfall redd, hva var det som ikke skulle gå?
Ved 7 cm måtte jeg presse. Da ble jeg også enda mer redd, for de sa at det kunne jeg ikke. Jeg ga meg ikke, og sa ved gjentatte ganger at "hun kommer!" Hold igjen fikk jeg beskjed om. Hun var ikke klar til å komme.
Jeg ga meg ikke, og til slutt MÅTTE jeg presse, og jeg fikk lov - for joda, det VAR klart! Ida kom.
Og som hun kom! Hun var ingen stjernekikker..neida..hun skulle ut med som så sjeldent som hele fjeset først!!!!!
Jormor sa at dette var det ikke alle jordmødre som noen gang fikk oppleve! Hun sa at det var helt spesielt å se hele fjeset stå i åpningen min! Hun ville helst hatt bilde av det.
Ida kom fort, og jeg presset ikke mange gangene før hun var ute.
Men da ble vi nok en gang redde. For ved presset på ansiktet hennes, ble hun så HOVEN i øynene og nesa, og blå. Og hun bare lå der. Vi trodde seriøst at hun ikke levde lenger! Men etter massasje og borttaging av navlesnor (lå 2 ganger løst rundt halsen) gråt vår lille Ida.
Jeg klipte navlesnoren selv, og fikk hun opp til meg.
Jeg gråt og gråt....hun var så nydelig tross sine harde medfart ut i denne verden.
Morkaken måtte jeg presse ut når det kom en ri. Ble sydd ett par sting.
Koste oss sammen alle 3 i 2 timer før vi ble ført inn på barsel. Dusjet litt før vi reiste fra føderommet, og jeg ville allerede hjem.
14:06 ble hun født, veide 3250g og var 50 cm lang. 34 cm rundt hode.
Ca. klokka 20 var vi på tur hjem etter at Ida var blitt sjekket av en barnelge.
Hvis hun ikke tisset og bæsjet inne døgnet, måtte vi komme tilbake. Men det gikk greit, for hun bæsjet i nesten hver bleie dagen etter:)
Ønske om bad og "naturlig" fødsel, gikk på en måte i vasken når jeg ble satt på drypp, da var jeg "lenket" til sengen. Men i ettertid er jeg veldig glad for at dryppet kunne få "trege kroppen" min til å jobbe RASKT!
Så denne fødselen føler jeg både langdryg samt styrtfødsel!
Blir fortsatt skremt av redselen min under fødselen, men alt endte bra, og hun er bare verdens nydeligste julestjerne.
Født på selve termindagen, og julaften!
Jeg er verdens lykkeligste!
Det er sikkert mye jeg ikke har fått med her, men tenker dere har lest nok
__________________
__________________
Det var den, bedre sent enn aldri:)
Hei Lena
SvarSlettNå forstår jeg hvorfor Ida`s fødsel ble spesiell for dere, både på godt og vondt:) Hun må jo bare være som du sier, en helt spesiell prinesse:) Tøft av deg å dele historien din med andre....Håper å få møte henne snart og kos deg masse mens du kan. Tiden går altfor fort. Klem Mette Marit