Den følelsen av å se barnet sitt ligge på bakken, med krage rundt nakken, sår overalt. Sykkelen som ligger i grøfta....sinnet på en bilfører som ikke ser seg for, samtidig en liten empati fordi han "skulle nok bare", og var ikke helt tilstedeværende bak rattet. Men det er min gutt som ligger på bakken...min gutt som har vondt....min gutt som kan ha resten av sitt liv ødelagt. Og MIN gutt, han sykler alltid forsvarlig, ser seg alltid for og bruker alltid hjelm! Sinnet over høyst lite prioritert utvidelse av sykkelsti. Men aller mest, den store frykten på hvordan dette skal gå....
Og se min tapre gutt bli kjørt i ambulanse, takknemligheten av å at jeg rakk å være med selv, for å holde han i hånden. Stryke han over håret, og tørke tårer. Frustrasjonen over ikke og kunne ta bort smertene hans, beskytte han for alle farer...
Utillstrekkeligheten ved og ikke kunne gjøre noe, når alle legene sjekker han. Beundringen av å se hvor flinke leger og sykepleiere er... Den grusomme ventingen....tårene mine...mammafølelsen. Vil bare skru tiden tilbake...tenk om jeg hadde sagt nei til at han kunne sykle til til kameraten, eller ikke og ha sendt den meldingen om at han måtte komme hjem til middagen.
Frykten for indre blødninger, skader i hode, nakke og rygg. Lettelsen av at denne frykten var ubetinget... All ventingen..alle tårene...alle tankene...tankene på de hjemme som lurer på hvordan det går...savnet til lillebror og lillesøster, som begge var redde for at storebror skulle dø...
Den store lettelsen over at det ser ut som det kun er overfladiske skrubbsår, samt ett kne som har fått hard medfart... Igjen frykten da man ser at det kanskje kan være indre blødninger i bryst....og igjen lettelse da dette blir utelukket ( og tankene i bakgrunnen fordi dette faktisk var noe man finner ved en tilfeldighet som må sjekkes ved en senere annledning som man bare må føye vekk...).
Lykke av å se sin største sønn få sove, kjærligheten er enorm. Tanken på at jeg faktisk på dette tidspunktet kunne ha mistet han...knust fordi jeg kunne hatt ett barn mindre...
Lykken av å se han sitte ved siden av meg her , sjekke ipaden sin. Smerter er det der, men det kunne vært så utrolig mye værre! Jeg har fått beholde min sønn, kun med skader som blir helt bra igjen. Tankevekkeren ved å være tilstedeværende ved rattet.
Takknemligheten for at det denne gangen, heldigvis gikk utrolig bra...
Posted with Blogsy
